Primærkilde og sekundærkilde: hva forskjellen betyr for manuset ditt

En primærkilde er materialet som ligger nærmest det som faktisk skjedde eller ble sagt. Det kan være en lovtekst, et måledatasett, en protokoll, et originalintervju, et brev eller en rapport skrevet av dem som gjorde undersøkelsen. Poenget er ikke at kilden er gammel eller offisiell, men at den ikke er filtrert gjennom noen som forteller videre.

I kurset bruker vi ofte en enkel tommelfingerregel: spør hvem som var til stede da informasjonen oppsto. Hvis avsenderen selv samlet inn tallene eller selv sa setningen, er det en primærkilde. Hvis avsenderen refererer til andres arbeid, har du en sekundærkilde, og da bør du finne veien tilbake til originalen.

Mange som lager undervisningsvideo starter med en artikkel eller en oppslagsside, fordi det er det man finner først. Det er helt greit som inngang. Problemet oppstår når manuset bygger påstander på den siste leddet i kjeden uten å ha sett det første.

Det er lett å tro at primærkilder er gode og sekundærkilder er dårlige. Slik er det ikke. En sekundærkilde kan samle, forklare og sette ting i sammenheng på en måte råmaterialet aldri gjør. En god oversiktsartikkel eller lærebok sparer deg for mye arbeid, og den hjelper deg å forstå hva du egentlig leser i originalen.

Forskjellen ligger i hva du kan stå inne for. Når du bruker en sekundærkilde, stoler du på at forfatteren har lest riktig, gjengitt riktig og ikke utelatt noe som endrer meningen. Det kan du ofte ikke kontrollere uten å gå til kilden bak.

Derfor ber vi deltakerne merke i notatarket hvilken type kilde de faktisk har brukt. Da ser både du og andre at en påstand hviler på en gjenfortelling, og kan velge å bekrefte den før videoen publiseres.

• Primærkilde: nærmest hendelsen eller tallene
• Sekundærkilde: forklarer eller samler andres materiale
• Notér alltid hvilken type du har brukt

Se først på hvem som står som avsender og hva vedkommende har å vinne på å formidle saken. Se deretter om teksten viser til noe annet: fotnoter, lenker, tabellkilder eller formuleringer som «ifølge en undersøkelse». Slike spor viser at du leser et senere ledd, og at det finnes noe å følge opp.

Et annet tegn er tallene selv. Står det en avrundet prosentandel uten angivelse av hvem som er spurt, når og hvor mange, er det sjelden primærmateriale. En primærkilde viser vanligvis metoden, utvalget og tidspunktet, fordi avsenderen må kunne forsvare tallene sine.

Dette er øvelser vi gjør sammen i modulen om kildesamling og vurdering. Deltakerne får korte tekster og avgjør for hver av dem hva slags kilde det er, og hva som må sjekkes før en påstand kan brukes i manus.

• Finnes det fotnoter eller henvisninger videre?
• Viser teksten metode, utvalg og tidspunkt?
• Skrev avsenderen selv, eller refererer den?

I tekst kan en leser bla tilbake og lese forbeholdene. I video går setningen forbi på noen sekunder, og den som lytter har ingen mulighet til å sjekke. Derfor er det manusforfatterens ansvar å ha dekning for det som sies, før opptaket starter.

Ordrette sitater er det tydeligste eksemplet. Gjengir du et sitat fra en sekundærkilde, risikerer du å videreføre en forkortet eller feiloversatt versjon. Går du til originalen, ser du hele setningen og sammenhengen den stod i, og kan velge om utdraget er rettferdig.

Det samme gjelder tall som skal stå på skjermen. Et tall som er flyttet gjennom tre artikler, har ofte mistet en forutsetning underveis. Å finne ut hvor tallet kom fra, tar kanskje ti minutter, og de minuttene sparer deg for en rettelse etter publisering.

Noen ganger lykkes det ikke. Originalen er ikke lenger tilgjengelig, ligger bak betaling eller finnes bare som referanse i andres tekster. Da er det viktig å ikke late som om du har sett den. Skriv i notatene hva du har funnet, hvor langt du kom og hva som mangler.

I manuset kan du da velge en forsiktigere formulering, for eksempel å vise til hvem som har gjengitt opplysningen, i stedet for å presentere den som etablert. Eller du kan la påstanden gå ut. En påstand du ikke får dekket, er ofte bedre fjernet enn beholdt.

Vi lover ikke at metoden gir feilfrie manus. Det den gir, er en synlig sti fra hver påstand tilbake til det den bygger på, slik at en kollega kan følge den og se hvor tykk dekningen er.

• Skriv ned hva du fant og hva som mangler
• Bruk en forsiktigere formulering ved usikkerhet
• Vurder å stryke påstander uten dekning

Ta et manus du allerede har skrevet, og velg tre påstander. For hver av dem skriver du i et enkelt ark hvilken kilde du støttet deg på, og om den er primær eller sekundær. Det tar kort tid og viser raskt hvor grunnlaget er tynnest.

Gå så tilbake til den svakeste av de tre og prøv å finne ett ledd nærmere originalen. Ofte holder det å følge en lenke eller et kildenavn i den teksten du først leste. Merk av hva du fant, også når svaret ble at påstanden stod støtt.

Slik bygger du en rutine uten å gjøre prosjektet tyngre. Etter noen manus vil du merke at du leser kilder annerledes: du ser straks hvem som snakker, og hva de baserer seg på.